Knut Hamsun - ''Om hundrede Aar er Alting Glemt''.

*Hva er bakgrunnen for at forfattere og kunstnere bryter med tradisjonell form rundt 1890?
*Gi en kort presentasjon av Knut Hamsun.
*Hva er bakgrunnen for betegnelsen nyromantiker på Hamsun?
*Presenter romanen Sult.
*Pek på modernistiske trekk i romanen Sult.


1. Grunnene til at forfattere og kunstnere brøt med tradisjonell form, var at moderniseringen av samfunnet førte til at det var om å gjøre å holde følge med tidene. Stor forandring og utvikling innen vitenskap, teknologi og medier var noen av faktorene, men også globalisering på økonomisk, politisk og kulturelle områder gjorde at litteratur og kunst nesten var tvunget til utvikling for å holde følge med samfunnets utvikling. Mot slutten av 1800-tallet begynte forfattere å uttrykke kritikk mot samfunn, angst og pessimisme. Dette er typisk for f.eks. Ibsen
som begynte med samfunnskritikk på denne tiden. Hamsun var en av de som kritiserte Ibsen. Verden var blitt kald og kaotisk (som følge av modernisering og industrialisering).
Etter Første Verdenskrig eksploderte denne pessimismen og forfattere og andre folk var oppgitt over hva den vestlige utviklingen hadde ført til.
For kunstnerne gjaldt det også å komme inn på et nytt spor. Ny virkelighet, nytt språk! Nå som verden var så forandret kunne ikke kunstnerne bruke den gamle uttrykksformen lenger. De måtte finne nye metoder for å fremstille en ny situasjon.


2. Knut Hamsun (1859-1952).
Hamsuns egentlige navn var Knut Pedersen og kom fra Gudbrandsdalen. Da han var ni ble Knud nødt til å bo hos onkelen for at foreldrene skulle betale gjeld. Onkelen var ikke snill, og Knud påførte seg selv skader for å få komme hjem. Allikevel var det i onkelens bibliotek han ble kjent med forfattere som brødrene Grimm, Bjørnson og andre historiske tekster.
Han dro fra onkelen som 14, og fikk seg forskjellige småjobber. Han fortsatte å lese hele tiden og 18 år gammel ga han ut sitt første verk ''Den Gaadefulde'' i 1877.
Året etter ga han ut boken ''Bjørger'' i Bodø.
Det var etter dette at han begynte å forandre på navnet sitt, og endte opp med Knut Hamsun. Hamsun var fra hjemstedet hans, noe som var vanlig for omreisende mennesker å gjøre på den tiden. D skal ha blitt til t ved en tilfeldighet. Denne forandringen kom først ved utgivelsen av ''Sult''




23 år gammel dro han til Amerika som mange andre nordmenn og ble der fra 1882-84.
Knut Hamsun har senere blitt tildelt Nobelprisen i litteratur. Og det er mange andre anerkjente forfattere som har gitt uttrykk for sin beundring av Hamsun.
Hamsun brukte, som Ibsen også den retrospektive metoden og han er beskrevet som ''en av de mest innflytelsesrike og oppfinnsomme litterære stilister de siste hundre år'' (Robert Ferguson i Gåten Knut Hamsun).

4. I 1890, etter Hamsuns toårige opphold i Amerika ga han ut romanen ''Sult''. Den kom ut etter han hadde vendt tilbake til Norge og regnes som hans gjennombruddsverk. Den er skrevet i jeg-form og er hovedsakelig en beskrivelse av det kalde forbrukersamfunnet han opplevde da han var i Amerika som ung og fattig. I boken er han også ung og fattig og prøver å danne seg et navn innen litteraturen. Han prøver å opprettholde verdigheten gjennom å gi penger til fattige forbipasserende. I boken fremstilles han som noe sinnsforvirret og lider av dramatiske svingninger. Denne romanen er en beskrivelse av hvor desperate mennesker blirnår de lever i fattigdom og sult. Samtidig klarer han å fremstille verbalt hvordan enkeltmennesket kan miste kontrollen i sjelelivet.
''Sult'' er generelt om en fremmedfølelse og angst for storbyen som han selv følte fra overgangen fra lille Norge til store Amerika.
Romanen er delvis en selvbiografi ettersom det beskriver mye av hans opphold i Amerika.

Henrik Ibsen.

Henrik Ibsen.
*Presenter Henrik Ibsen og plasser ham litteraturhistorisk. Maks 350 ord. Bruk hyperlenker.
*Gjør greie for ulike fasene i Henrik Ibsens forfatterskap. Maks 250 ord. Bruk hyperlenker.
*Hva innebærer ”den retrospektive metoden” som kjennetegner Henrik Ibsens dramaer? Bruk noen eksempler fra ''Rosmersholm'' til å vise hvordan metoden er tatt i bruk. Maks 400 ord.

Henrik Ibsen ble født i 1828 i Skien. Faren var rik kjøpmann og familien levde i luksus til Ibsen ble åtte. Da tapte faren hele formuen og gikk inn i en depresjon. På grunn av dette måtte også Henrik trå til. Han ble sendt til Grimstad kort tid etter konfirmasjonen og jobbet i et apotek som læregutt. Det var rundt denne tiden han begynte å skrive. Han skrev stykket Catilina som ble ferdig i 1850.
I denne perioden leste han også til artium og dro tilbake til Christiania for å ta artium.
Mens han var i Christiania måtte han finne måter å tjene penger på og solgte derfor førsteutgaven av Catilina som innpakningspapir. Han jobbet også ved Heltbergs studentfabrikk en periode. Her møtte han mange av de andre norske personligheter som skulle bli store navn innenfor norsk litteratur. Det tok ikke for lang tid før han var en del av det litterære miljøet i Christiania by, og han ble skribent for et tidsskrift. Han fikk på 1850-tallet tilbud fra Ole Bull om å komme til Bergen for å jobbe som dramaforfatter. Etter han hadde sagt ja til Ole Bull og dratt til teateret i Bergen møtte han Susannah, som han senere giftet seg med (1858).

Ibsen var en forfatter som skrev historiske dramaer og samfunnsdramaer.
skrev han imidlertid senere i livet, når han var mer voksen. Året før han giftet seg, dro Ibsen tilbake til Christiania og fikk seg jobb på teateret der. Denne perioden ble allikevel ikke spesielt suksessfull for Ibsen. Teateret gikk konkurs og Ibsen slet økonomisk. Det var etter dette at han ble samfunnskritisk. Det var det norske samfunnet han kritiserte og skrev dramatiske stykker som illustrerte hans følelser overfor norsk samfunn. På grunnlag av dette ville han vekk fra Norge, og dro sydover med en gang han fikk reisestipend fra staten i 1863. Han kom ikke tilbake før 27 år senere. Ironisk nok, var det i utlandet at han skrev sine beste stykker. Dramatiske stykker som; Peer Gynt og Brand gjorde han til Skandinavias største dikter. Disse skrev han mens han var i Italia og Tyskland. Men han fikk allikevel ikke bare ros. Han var fortsatt omdiskutert i Skandinavia.

Ibsen ga bare ut én diktsamling; Digte i 1871.
I 1873 skrev han Keiser og Galileer som ble hans siste historiske verk i forfatterskapet. Her var han opptatt av filosofi og nye ideer som formet seg i samfunnet som ble hentet fra den romerske antikken. Her kan vi si Ibsen hadde et realistisk synspunkt, fordi han var inspirert av tanker fra nettopp realismen. Han skrev sitt første samfunnsdrama i 1877 som het Samfunnets støtter. Denne skrev han som et samtidsdrama og etter denne kom de andre kjente verkene som:
Et dukkehjem, Vildanden, Gjengangere, En folkefiende og Hedda Gabler.
Ibsen brukte i disse dramaene, en teknikk som vi kaller retrospektiv metode. Det vil si at publikum først får presentert en helt normal, gjerne idyllisk familiesituasjon som man senere i stykket blir oppmerksom på hvor uskjønt det egentlig er. Rollefigurene blir mer og mer oppmerksomme på verden og hverandre, og ting som fordommer, samfunnsproblemer osv. Blir tatt opp i løpet av stykket. Han er kjent for å innføre denne teknikken.

(Bilde fra oppsetning av ''Et dukkehjem'' 1979)

I begynnelsen hadde Ibsen et nasjonalromatisk preg. Fra 1850-70 her skrev han Peer Gynt, Brand, Kongs-Emnerne og Inger til Østeraad. Det var fra denne perioden overgangen fra nasjonalromantikken og til et mer kritisk samfunnssyn begynte.
På 1870-tallet hørte Ibsen et foredrag fra Georg Brandes. Han la frem sine synspunkter om hva han mente forfatterne burde skrive. Han mente at hvis litteraturen skulle være levende måtte man lage debatt. Omdiskutert litteratur er levende litteratur. Dette var da realismen, hvor folk skulle åpne øynene og ta fatt i problemene. På slutten av 1870-tallet ser man en skiftning i Ibsens forfatterskap. På grunn av dette foredrager slutter Ibsen å skrive nasjonalromantiske verk. Han blir mer opptatt av samtidens sosiale og politiske problemer. Spenningen i nåtiden har røtter i fortiden og det er derfor fortiden som er drivkraften i stykkene han nå skriver.
Det er i samfunnets støtter fra 1877 hvor dette kommer frem for første gang. Når stykkene hans ble fremført på scene var Ibsen også blitt mer opptatt av detaljer på scenen og at alle smådetaljene skulle være et symbol (Et dukkehjem – 1879).
Det var med dette at Ibsen fikk sitt internasjonale gjennombrudd.

Fra 1880 og fremover blir Ibsens stykker mer psykologiske og symboler blir oftere trukket inn istedet for den direkte monologen. De fleste verkene fra disse årene er i det hele tatt preget av pessimisme.
Den siste fasen i Ibsens liv blir en enda mer innadvendt og symbolsk periode (Når vi døde vågner – 1899, Bygmester Solness – 1892). Man kan se på utviklingen at Ibsen startet som en nasjonalromantisk forfatter til å først være kritisk til samfunnet og bare helt på slutten fant han sin egen stil. Han brukte dramatisk ironi og, som tidligere nevnt, metaforer og symboler ble flittig brukt.

''Den retrospektive metoden''.
Retro brukes gjerne som et begrep om noe som var før som kommer tilbake. Som for eksempel et klesplagg som var moderne på 70-tallet, og kommer tilbake i 2008 vil bli kalt retro.
Henrik Ibsen brukte noe vi kaller ''retrospektiv metode'' i dramaene sine, men først etter 1877 med ''Samfundets støtter''.
''Retrospektiv metode'' vil si når dramaforfatteren skriver inn hendelser fra fortiden i dialogen til skuespillerne. Dette gjorde Ibsen i Samfundets støtter, Vildanden og Et dukkehjem. Dette passer inn med den kritiske synsvinkelen han hadde på den tiden. Det var samfunnskritikk og fokus på sosiale problemer som var gjeldene og det passer derfor godt inn at Ibsen ikke brukte kunstige metoder for å få frem hva som hadde foregått i forveien. I denne teknikken legges det dermed vekt på at den utløsende handlingen allerede er skjedd og spenningen som oppstår på scenen er drevet av fortiden (som tilskuerne ikke får se, men høre om). Dette drives frem til et fysisk, men mest psykisk klimaks i dramaet.

''Rosmersholm'' ble ferdigskrevet i 1886, etter at Ibsen hadde laget tre utkast. I -87 ble det satt opp som forestilling for første gang, men ble ikke spesielt godt mottatt av publikum. Politikk spilte en stor rolle i stykket.
''Stykket er et idédrama, et politisk drama, et mytisk drama og et kriminaldrama med
sex og mord som ingredienser. Men først og fremst er det et drama om
menneskeskjebner. Den livsglade Rebekka og den frafalne presten Rosmer kjemper
for sine drømmer om sannhet og skyldfrihet. I mens truer de hvite hestene
tilværelsen på Rosmersholm.''
Ibsen har i stor grad brukt den retrospektive metoden i dette stykket, hvor det nesten ikke er brukt rekvisitter overhodet. Dialogen er det største virkemidlet i stykket som handler om forskjellige menneskeskjebner basert på politikk, kriminalitet og mystikk.
Publikum får presentert handlingene og hendelsene gjennom rollefigurenes dialoger.
Stykket er veldig aktuelt i dag, om ikke mer enn det var på Ibsens tid. Grunnene til dette kan være fordi slike dramaer ikke bare er blitt aksepterte, men populære. Dette er nok Ibsens fortjeneste som åpenbart var forut for sin tid innen dramatiske skuespill.
Stykket blir fremdeles satt opp på norske og andre internasjonale teatre og gjør suksess. Det er til dels tidløse problemer som blir tatt opp i Ibsens stykker og dette gjør ham udødelig i litteraturhistorien.

Opplysningstiden; det moderne prosjektet.

1. Hvem mente hva? Lag en oversikt over hvordan disse personene har bidratt med ideer til det moderne prosjektet. Bruk lærebokteksten og tekster fra tekstsamlingen.

Oppdagelsesferdene som fant sted på 1500-, 1600- og 1700-tallet skaffet europa kunnskap om nye steder og kulturer. Europeerne ble engasjert i verdensomspennende handel og rundt 1700 stod Europa på terskelen til å bli globalt ledende.
Det vokste frem krav om at folket skulle styre sine egne land og det vokste frem teorier om at enkeltmennesket nå hadde rettigheter. Folk skulle nå la seg lede av fornuft og ikke lenger av religionen som før hadde vært det viktigste.

I opplysningstiden ble grunnlaget lagt for ''Det moderne prosjektet.'' Det vil si det moderne samfunn. Nå ble det lagt stor vekt på vitenskap og det ble en slags trend å finne feil med samfunnet, spesielt innenfor litteraturen. Nye ideer om folkesuverenitet, religions- og ytringsfrihet, folkestyre og maktfordeling formet seg. Poenget med å finne feil var å finne ut hvilke ting som hindret mennesket i å være fritt og selvstendig. Forfatterne som stod for denne litteraturen skulle bevisstgjøre middelklassen, eller arbeiderne om situasjonen de befant seg i og hvordan kapitalismen utnyttet folket til sin fordel, uten at arbeiderne fikk det samme.
Noen av de viktigste personene i denne tidsepoken som blir husket i dag for sitt tankemønster er:

John Locke:
Locke mente at mennesket ikke blir født med ideer og tanker, men at man blir formet av erfaring og miljø. Dette kunne bare skje om folk ble opplyst i form av utdanning. Kunnskap var ikke medfødt, men heller ikke eksklusivt for noen mennesker. Hvis alle fikk muligheten til samme utdanning, kunne den samme kunnskapen oppnås.
Når det gjaldt resten av samfunnet, var Locke opptatt av forholdet mellom stat og undersått. Han mente at staten kun var lovlig hvis den godtok folkets samtykke til å bli styrt, og hvis den vernet om frihet, eiendom og liv. Hvis staten ikke opprettholdt denne avtalen og kravene kunne folket gjøre opprør. Folket skulle ha siste ordet. Disse tankene ble også brukt som et forsvar under revolusjonen i England (1688-1689). Etter denne revolusjonen ble det innført konstitusjonelt monarki, som vil si at kongen ble bundet av parlamentets makt i viktige saker. På den annen side kunne kongen stort sett velge ministere og embetsmenn selv.

Jean-Jacques Rousseau:
For at samfunnspakten skal være mer enn en tom formel, inneholder den en forpliktelse at en hver som nekter å adlyde allmenviljen, skal bli tvunget til det av helheten. Det betyr ikke noe annet enn at en tvinger ham til å være fri.
(Om samfunnspakten 1762)

Rousseau var den viktigste filosofen innenfor folkesuverenitet og folkestyre. Han mente at alle mennesker var født frie, men ble bundet av samfunnets lenker.
Han mente det var naturstridig at mennesket skulle underkaste seg andres vilje, uavhengig av samtykke. All elendighet, ufrihet og ulikhet var skapt av samfunnet. Mennesket hadde bare vært fritt før samfunnets eksistens, altså i naturtilstanden. Det var verken ønskelig eller mulig å gå tilbake til denne tilstanden, men så lenge samfunnet eksisterer kan ikke mennesket være fritt.

Francois Voltaire:

Voltaire var en av filosofene som stilte seg opp mot tradisjoner og gamle ideer de mente var utdaterte. Han skrev artikler for Encyclopedia og angrep gamle holdninger.

Han våget å kritisere Bibelen for alle selvmotsigelsene i den og rettferdiggjørelsen av grusomme hendelser. Han kritiserte holdningene, kirker, fordommer og kristendommen selv. Han ledet en idè om en ''naturlig religion'' som fremmet deisme. Deisme vil si at det finnes en Gud som har skapt alt, men han styrer ikke verden og viser seg ikke for mennesker. Det er opp til menneskene og finne innsikt og utvikle og styre sitt eget liv. Deismen var forgjengeren til ateisme, og til teorier om ytringsfrihet, menneskerettigheter og toleranse.

Staten og kirken måtte stå separat og ikke ha noe med hverandre å gjøre.

Denis Diderot:

Naturen har ikke gitt noe menneske rett til å herske over andre. Friheten er en gave fra himmelen, og hvert enkelt individ av samme art har rett til å nyte friheten så snart det er i besittelse av fornuft. - Denis Diderot (1751)

Diderot mente at selve kampen mot religiøs overtro var et steg mot et bedre samfunn. Han skrev Encyclopedia sammen med Jean d'Alambert. Målsettingen var å samle og lage kortversjoner av all kunnskap, og spre selve opplysningen til folket. Bøkene skulle fremstille fakta og avviste overtro. Da de hadde jobbet med det første bindet i åtte år, og det var klart til å gis ut, ble det nektet publisering av regjeringen på grunn av dens støtende innhold.

Ludvig Holberg:

Holberg mente at det var fornuften som holdt samfunnet sammen, altså opplysningstidens nye tankegang. Hans måte å kritisere samfunnet på, var gjennom reiseromanene sine. Han ville at allemenheten skulle bli opplyst gjennom det han skrev og at alle skulle ha nytte av det.

Henrik Wergeland:

Wergeland er kjent for diktningen sin og arbeidet for at en større del av befolkningen skulle få ta del i demokratiet. Han brukte mye av tiden på å kjempe for ytringsfrihet, og mente at alle mennesker skulle få ytre seg fritt om alt.

Charles Darwin:
Darwin var en britisk naturforsker som er kjent for sin teori om artenes utvikling (Origin of Speies by Means of natural Selection 1859).

Boken fikk mange til å innse det samme som Locke stod for; nemlig at mennesket hadde mulighet til å utvikle seg via erfaring og kunnskap.

Teorien om artene gikk ut på at mennesket stammer fra samme dyregruppe som apene. Darwins tankegang har vært ekstremt omstridt av blant annet religiøse grupper, men har vært viktig for moderne forskning.

Alle disse mennene har vært en stor del av samfunnsutviklingen i verden. Det er mennesker som dette som tillater samfunnet å være i konstant bevegelse.

Dette er like viktig i dag, som det var da og verden har fremdeles en lang vei å gå før samfunnet blir perfekt og fungerende for alle.

Språkdebatt!

I dag er det torsdag, norskdag og vi skal ha en spennende språkdebatt i klassen!

Vi har fått tildelt roller, og jeg er blitt tilhenger av P.A Munch.

Han var involvert i språkdebatten her i Norge på 1800-tallet og delte mer eller mindre Ivar Aasens syn på det norske språk. Han ville gå helt tilbake til det norske språkets storhetstid som var da vi snakket norrønt.

Han ville gjøre om danske ord til det urnorske norrøne, som Aasen også ville.

Anna, Merete, Signe, Anine og Tiril er gruppe 1. Tiril skal være P.A Munch.

Forrige time brukte vi på å snakke strategi og argumenter. Vi må gjøre vårt beste slik at alle forholder seg saklig og kun legger frem relevante argumenter.

Dette er viktig for at diskusjonen skal lede noe sted og være spennende!

Strategisk sett har vi ikke lagt frem noen annen slagplan enn å skrive ned de viktigste argumentene som fremmer vår sak best. Vi skal derfor henge i og diskutere saklig og vinne frem med tanken om det norrøne!:)

Det blir gøy å gå tilbake til 1800-tallet og sette oss selv i rollen som språkforkjempere og deres tilhengere. Det eneste negative er at jeg synes det er litt skummelt at innsatsen vår i denne debatten skal bli faglig vurdert. Det blir ikke like lett for alle å få sagt sitt når vi er så mange og alle har noe de vil legge frem.

Men det skal bli spennende å se hvor denne debatten fører oss og kanskje vi får enda dypere innsikt i hvorfor det er som det er i dag, og hvordan det var å virkelig snakke for seg for å få gjennom viljen sin.

Peter Andreas Munch

Jeg har også blitt mer interessert i P.A. Munch etter å ha lest litt om ham i boken og på nettet.
Peter Andreas Munch ble født i 1810 i Oslo som da het Christiania. Faren var sogneprest og P.A Munch fikk hjemmeundervisning i språk og historie. Han var norsk historiker og nasjonsbygger, dvs. Han deltok aktivt i den heftige språkdebatten som oppstod etter at Norge kom ut av unionen med Danmark. Hans synspunkt kan sammenlignes med Ivar Aasens. Han var den første ikke-katolske som fikk tilgang til arkivene i Vatikanet som ble til hans verk på 8 bind; «Det Norske Folks Historie»
I 1841 ble han professor i historie. Det var også han som tegnet de beste Norgeskartene på denne tiden, noe som var ekstraarbeid han tok på seg grunnet stadig dårlig økonomi.
Han giftet seg i 1835 og fikk tre døtre og en sønn. Han flyttet med familien til Roma og det var også her han døde i 1863 av hjerneslag. P. A Munch var onkelen til kunstneren Edvard Munch.

Peter Andreas Munch var i mot Henrik Wergelands metode som gikk ut på å bruke norske ord og fraser i verkene sine. Han mente det ikke kunne komme noe nyttig ut av det å blande norsk og dansk. Han kunne tenke seg en annen metode for å skape et helt nytt skriftspråk.
Munch ville danne et skriftspråk av ren norsk dialekt med klare relasjoner til norrønt.
Men han trodde neppe at denne typen skriftspråk ville ta helt over og bli det eneste i Norge, men han, som mange andre hadde sin mening om hva den nyfødte nasjonen Norge skulle gjøre språkmessig.

Så da er det bare å sette i gang og diskutere!:)

Anno. 4 september 2008

Da har vi da startet skolebloggingen her på Sandvika videregående. Hele tredjeklasse skal ha en blogg gjennom skoleåret hvor vi skal skrive om skoleting rett og slett.
Dette første innlegget i min skoleblogg anno. 2008, skal da handle om fordypningsoppgaven.
Særemnet vi har valgt å skrive om dette året.
Selv har jeg valgt Andrè Bjerke og hans forfatterhistorie. Jeg er veldig interessert i Andrè Bjerke og hans verk. grunnen til at jeg valgte han, er fordi jeg alltid har lest diktene og bøkene hans og derfor blir det da en morsom oppgave for min del!:)
Jeg må nok begrense meg til tre av bøkene hans og konsentrere meg om de og forfatterens interesser, utvikling og resultat.
Jeg skal også ta for meg litt om hvem det er han har siktet til med bøkene.

Samtidig som jeg gleder meg litt til å komme i gang med det, gruer jeg meg. Mye av karakteren i norsk ligger i denne oppgaven vi skal skrive, og derfor er det ganske viktig at dette blir bra.
Men, på godt og vondt: Vi setter i gang!